Kunstneren har bare laget halvparten av kunstverket når det blir betraktet. Mellom den som betrakter og selve kunstverket oppstår det noe helt nytt. Og kanskje også et speil som reflekterer den som ser på. Man kan bli overrasket over hva man ser i seg selv hvis man åpner opp for det. 

Dette gjelder for alle typer kunst, figurativ og non-figurativ. Men i non-figurativ kunst har man en litt større frihet når denne nye opplevelsen ikke blir «forstyrret» av noe som allerede er kjent. 

Alle mennesker er jo non-figurative kunstnere når de er små barn. Og for meg ble dette ekstra forsterket. Fra to til fire års alder, tilbragte jeg lange perioder på sykehus, Sophies Minde i Oslo, borte fra familien min. 

Lekestua på barneavdelingen ble et fristed. Og hun som jobbet der var en klok person som ga oss barna mye frihet. Selvsagt innenfor visse rammer, men «alt» var lov. Det var ikke skillelinjer mellom det å leke med noe og det å tegne, male eller lage noe. Alt kunne kombineres med alt. Maling, treklosser, puslespill, knapper, papir, lekebiler, fargeblyanter, dukker, pensler, spillbrikker. Kontrasten var stor mellom tvangsmedisinering, operasjoner, strenge og hardhendte sykepleiere, og det lyse og varme kreative kaoset på lekestua. 

Det å tegne tok jeg med meg videre i ungdom og voksenliv, men friheten ble igjen i lekestua på Sophies Minde. Helt til nå. Jeg ville utvikle tegningen videre og ble interessert i komposisjon; hvordan plassere de forskjellige motivene og elementene i forhold til hverandre for å skape en mer samlende og spennende helhet. Jeg begynte å eksprementere med papir, trepinner, klosser og kartong. Og så ble den gamle gnisten fra lekestua tent på nytt. 

Magien for meg oppstår når jeg har malt mange kartongbiter, med forskjellige størrelser, farger og teksturer, som jeg kan velge mellom. Det blir en skattejakt hvor jeg prøver å finne gull i spennet mellom streng komposisjon og fri kreativitet. 

Synestesien jeg har (sammenblanding av sanser) spiller en stor rolle når jeg velger farger, ofte «hører» jeg en slags harmoni inne i hodet når fargene stemmer. 

Arbeidet oppleves også som helende. Som om jeg prøver å reparere skadene etter traumene i barndommen. En slags defragmentering hvor minner og opplevelser omorganiseres. Som biter i et puslespill. Som å ta det lille barnet jeg var i hånden, utforske på nytt og invitere til å leke med alvoret.

Titlene til verkene er viktige og kommer enten når jeg jobber med det enkelte verket eller en stund senere. Det er en lek med språk, ord, begreper og tolkninger, med både humor og alvor. 

For kunstneren er også en betrakter når kunstverket lages. 

Inger Løvli